Vintersalg opptil 70% rabatt »
Første setningen i boka: “When we were new, Rosa and I were mid-store, on the magazines table side, and could see through more than half of the window.”
Siste setningen i boka: “Then she continued to walk away.”
For en fantastisk bok! Jeg elsket språket, stilen og historien.
Helt fra begynnelsen, med Klara og de andre i butikken, der alle forsøkte å få så mye næring som mulig fra det begrensede solskinnet, og de menneskelige tankene og reaksjonene de beskrev.
Gjennom hele den berg-og-dalbanen som kan beskrive alles liv, også Josies, alt beskrevet fra perspektivet til noen som er kunskapsrik, men samtidigt lærer seg om mennesker og menneskelige erfaringer.
Det var en vakker opplevelse å lese om og kjenne det som Klara lærte seg. Det var også en sterk følelsemessig kobling å innse at akkurat som KI-roboter, deler vi det svært menneskelige behovet av solskinn.
Favorittsitat: - I stared at the glass sheets. The Sun’s reflection, though still an intense orange, was no longer blinding and as I studied more carefully the Sun’s face framed within the outermost rectangle, I began to appreciate that I wasn’t looking at a single picture; that in fact there existed a different version of the Sun’s face on each of the glass surfaces, and what I might at first have taken for a unified image was in fact seven separate ones superimposed one over the other as my gaze penetrated from the first sheet through to the last.
Les boka på norsk: Klara og solen