Å tenke stort, men skrive smått – bli kjent med Don DeLillo

– Don DeLillo blir 88 år i november, og hvem vet, kanskje lever han lenge ennå, men rent statistisk har han ikke så mange år igjen. Det ville bare vært dumt å vente, sier Daniel.

Daniel Kleimar har jobbet med bøker i 25 år som selger, butikksjef og innkjøper. Han har vært manusleser for forlag, men driver ifølge seg selv mest med markedsføringsgreier nå.

– Jeg er ganske altetende litteraturmessig og kan finne mye glede i nesten hvilken som helst sjanger, så lenge den er fengslende.

Som mange andre oppdaget Daniel Don DeLillo da han fikk Underworld i hendene for første gang.

– Husker jeg riktig, var jeg rundt 19-20 år og helt oppslukt av "The Great American Novel". Jeg leste Steinbeck, Faulkner, Stegner, Pynchon, Morrison, Lee, Salinger, Thomas Savage og så videre. Hvordan og hvor jeg snublet over DeLillo husker jeg ikke helt, det kan godt ha vært via fetteren min som jobbet i bokhandel og slang mange veldig gode bøker til meg. Samt noen ikke fullt så gode...

Hva er det ved DeLillos bøker som tiltaler deg? – Egentlig vil jeg si det meste ved forfatterskapet hans. Han skriver alltid med en skarphet, lydhørhet og nysgjerrighet over samtiden og dens plass i historien. Når jeg søker i minnebanken over forfattere som har vært relevante over tid, lander jeg alltid hos Don DeLillo. Han kan innta rollen som tilskuer til en hendelse og på en nesten uhyggelig presis måte koke det ned til DEN historien. DEN boken.

Hva er dine favorittitler av Don DeLillo? – Et uventet vanskelig spørsmål, for jeg liker egentlig alt av ham, men på litt ulike måter. Det er vanskelig å se bort fra Underworld, en episk historie om det amerikanske 1950-tallet frem til 90-tallet som spenner over alt fra baseball til den kalde krigen. Den er en så storartet roman at den aldri helt forlater deg. Det er så merkelig med de bøkene man kan vende tilbake til, og som blir værende i bevisstheten så lenge.

Daniel holder også The Body Artist veldig høyt – en relativt upopulær mening med tanke på anmeldelser og vurderinger.

– Det er en kort historie, ikke et ord unødvendig, om sorgarbeidet, savnet og hva det gjør med en etter at en ektemann har tatt sitt liv.

Den tredje bokanbefalingen er DeLillos nyeste roman, The Silence (norsk: Stillheten) som ble utgitt i 2020, men skrevet før koronaepidemien lammet verden. Handlingen utspiller seg i en stue på Manhattan under Super Bowl. Fem personer er der, og plutselig blir det en total digital nedstengning. Fullstendig isolasjon, forvirring og total usikkerhet – men midt i alt fortsetter livet.

Hvem tror du vil like Don DeLillos bøker? Daniel kan holde på på tipse om favorittene sine i det uendelige, han synes mer eller mindre alt DeLillo har skrevet er veldig bra.

– Snakker vi om samtidige forfattere, vil jeg si at hvis du liker Jonathan Franzen, Rachel Kushner, Joshua Cohen og William T. Vollmann for eksempel, vil du med stor sannsynlighet få utbytte av DeLillo.

Hvis man aldri har lest DeLillo tidligere, hvor bør man begynne? – Hvis man ikke synes det er krevende med veldig tykke bøker, synes jeg man bør gripe fatt i Underworld, den er så fullendt "deLillo-esk" og en flott introduksjon til forfatterskapet hans.

Hvert år spekuleres det i hvem som vil bli tildelt Nobelprisen i litteratur. Hvorfor mener du Don DeLillo burde få prisen? – Altså, min følelse er at man blir litt snytt hvert år Nobelprisen kunngjøres. Det har ingenting å gjøre med om prisen (etter min mening) er vel- eller ufortjent, et morsomt eller mindre morsomt valg, relevant eller ikke. Det handler nok bare om at vi på en eller annen måte har flaksen å ha et så utrolig forfatterskap i produksjon i vår tid, og det ville vel...tja, bare vært dumt å ikke belønne det?

Om Nobelprisen i litteratur går til Don DeLillo vet vi ikke, men Daniel fortsetter å håpe.

– Jeg mener egentlig alltid at DeLillo hadde vært en fortjent vinner. Hvis man ser på hvordan han har skiftet litt de senere år, kanskje etter 9/11 og det på en måte nye verdensbildet som vokste frem da, men også gjennom den amerikanske finanskrisen i 2008 og klimakrisen. Da ser jeg ingen andre som skildrer USA, og dermed også en stor del av vesten, på en like sikker og fengslende måte. Å på en måte koke ned så mye som angår menneskeheten til et individuelt nivå er forbløffende dyktig. Og viktig."